Who by fire

 

And who by fire, who by water
Who in the sunshine, who in the night time
Who by high ordeal, who by common trial
Who in your merry merry month of May
Who by very slow decay
And who shall I say is calling?

And who in her lonely slip, who by barbiturate
Who in these realms of love, who by something blunt
And who by avalanche, who by powder
Who for his greed, who for his hunger
And who shall I say is calling?

And who by brave assent, who by accident
Who in solitude, who in this mirror
Who by his lady’s command, who by his own hand
Who in mortal chains, who in power
And who shall I say is calling?

Leonard Cohen på New Skin For The Old Ceremony (1974)

  1. Gudrun’s avatar

    Kan ein seia at Leonard Cohen her snakkar om døden med den utforskartrongen, presisjonen og det metaforiske overskotet som han (altså døden) på ein måte gjer krav på? Eller vert det heilt feil?

    Vanlegvis snakkar me jo ikkje om døden slik, men vanlegvis når me tykkjer me må snakka om døden er det jo fordi han har råka oss på eittellerannavis og me må handtera det og då må me jo snakka slik me kan. Men når ein skal snakka som noko anna enn «etterlaten», så er kanskje dette ein av måtane det er mogleg å gjera det på på sømeleg vis?

  2. rypa’s avatar

    Sømeleg er ordet. Jess. Eg synest det er meiningsfullt det du skriv.

Reply

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *