The sun went out

September må vere den månaden som flest jazzstandardar handlar om. Det bleike og gulna og klåre gjer oss vel jassi og kloke og blåe.

September in the rain, altså. Trass i kor godt eg likar Beatles, trur eg at eg føretrekkjer ein av dei meir klassiske versjonane av låten, og eg skulle ynskje eg kunne seie at eg likar Sarah Vaughan sin best, men den er eigenleg litt ubehageleg. Doris Day sin er for søt og Peggy Lee sin er litt rar og dessutan veldig lik Dinah Washingtons, og eigenleg diggar eg alltid Frank Sinatra sine versjonar av alt, men det er så lite oppfinnsamt. Så eg trur eg går for Julie London. Opa, mogen røyst.

The leaves of brown came tumbling down
Remember in September, in the rain
The sun went out just like a dying ember
That September in the rain

Through every word of love I heard you whisper
The raindrops seemed to play a sweet refrain
Though spring is here to me its still September
That September in the rain

The leaves of brown came tumbling down
Remember in September, in the rain
The sun went out just like a dying ember
That September in the rain

Through every word of love I heard you whisper
The raindrops seemed to play a sweet refrain
Though spring is here to me its still September
That September in the rain
That September in the rain

(av Harry Warren og Al Dublin, 1937, sungen av James Melton i filmen Melody for Two)