Dette diktet av Stein Mehren er eit sant, men ikkje dystert vrengjebilete av alle harmoniserande juledikt om barndom som desember elles fløymer over med, tykkjer eg. Born tek livet på ålvor.
Den første frostnatten
Kan du huske desembers fryd
barndommens første frostnatt
Månen vokste og vokste
som var det gått hull på lyset
Og rett ned, tusen stjerner
dypere, sank jorden…
Kan du huske, tjernet frøs
på ett sekund. Is som jern
mot leppene. Splintrende
natt sprengt inn i vann
Kanskje et nattslått syn
av verdensrom slo inn i det
Vi sprang over vannene
på den første isen
i desember… Kan du huske
klangen. Hver is-rose
var en skapelsesform
risset på dødens bruddflate.
Stål-is. Fra den stjerne-
slipte flaten hørte vi
verdensrommet, avgrunnenes
hule, pansrede klang
av natt som hamret lyset
ned i beksvart sol-krystall.
Vi gled i store sirkler over
isen… Og kinnene brant
som var det sommeren selv
som glødet opp i oss
Vår ungdom: plutselig fremkalt
i stjernebildet Frost
(frå samlinga Evighet, vårt flyktigste stoff,1994)
No comments
Comments feed for this article
Trackback link: http://www.jostedalsrypa.no/blogg/wp-trackback.php?p=2793