I januar
O alt hva du kan i januar
når alle dagene bare rekker deg til knes
og du går døgnet rundt og støter panden mot stjernene
som på et loft med gamle uniformer.
I januar da verden er full til overmål av levende sne
som møter deg med glade bjeff mot ruten
og legger seg lydig ned foran alle dører ut
som en stor vennlig hund
som kommer med tungen og vil slikke deg skarpt på hendene.
I januar
når alt er stengt og alle veier muret med cement
og du kan gå ut og lage huller i den med begge ben
og gjøre nesten alt. Gå ut eller være i ro,
rydde en skuff
og finne sky og meget unge billeder der
som du kan brenne – eller vente litt.
Og ta en bok i hånden, blåse litt støv
og bøye bladene tilbake i sin ro
som lette snefall. Brev
med stive skrifter, håndtrykk
over havet der vi kom fra, hit
til landet uten lyd
hvor alt er ens og alle ansikter er flate
som tallskivene på ur, de trekker øyenbrynet opp
når du har tenkt en utålmodig tanke.
Hva kan du mer i januar,
når alle ord er snakket døde
og ligger strødd omkring som krøllete aviser
og alle sår er bundet om med gaze
og alle spor er vasket bort
og du kan gå rundt og høre plankene knirke
og ovnene knurre rolig over sine kjøttben.
– Sett deg. Legg ut din store kabal
som aldri går opp og spør
hva du kan gjøre for ditt hjerte mere enn det.
By det en mørkere tobakk? Klyve opp på en stige
og heise en drabelig røk som et flagg opp fra din skorsten
til glede for skyene som kommer drivende nu fra Karelen
med underlige forrevne bryst,
for å ruge de nye dager ut
og den lille gule sol du snart får se
på gjerdestolpene i februar.
Men nu i januar – da skal du vente på ditt hjerte.
La stjernene bare klirre ved din seng. Du ser
en pande komme frem, et ansikt i nordlyset.
Bak blygrå gardiner setter hun frem sin lave lampe
ved puten din så hun kan se på deg
om dine trekk er blitt forandret.
Rolf Jacobsen, frå Brev til lyset (1960)
Helge Stangnes sine dikt er tonesette av både Hekla Stålstrenga og Moddi. Denne er på fyrstnemnde si siste plate, Dyrandé (2013).
No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne
og vise fram landet ei skjømmingsblå stund
og gjømt attom fjellan i aust står en måne
som snart skal strø sølv over fjorda og sund.
I sør ligg ei strime av lys over tindan
der dagen blør ut før han slokne førr godt
og vi står igjen med oss sjøl og med minnan
i mørketidslyset der allting blir blått.
Så kom og vær nær meg – vær sol i desember
når midtvinterstanka tar rom i mitt sinn
førr året må føle sin kurs og kalender
og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn.
Men hold meg i handa og lær meg å vente
på solkvervingstimen då allting skal snu.
I mørketidslyset e varme å hente
førr den som har mot tel å trosse og tru.
Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen
tel landet som kvile ved midtvinterstid
la mørketids-tankan og haust-depresjonen
få vike førr strofe av blå poesi.
Vi leve med rest av en sommar i minne
i lengting mot daga vi ikkje har fått
men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne
i mørketidslyset der allting blir blått.
Månader kjem og månader går og månadens dikt kjem alltid litt for seint.
Laurdag hadde den alltid like eminente Kari Malmanger songkurs for ungar her i Jostedalen. Tjue jostedalsungar sat som ljos i fleire timar. Ein av songane me lærte av Kari, som ho har lært av Unni Løvlid, var denne:
Tredeve dagar har november
april, juni og september
åttogtjue februar ålein
alle dei hine: tredve og ein.
Bakgrunnen for regla finn ein kanskje noko ut om her.
Henrik Wergeland var ein kul fyr. «Oktobervers», litt for seint, men høver òg i november.
Her hvirvles i de gustne Blade
isønderrevet spredt afsted
det hele skjønne Digt, den glade
Skjærsommer fantaserte ned.
Det akkurat den Sværmer gik
som mig: han fik, han fik — Kritik.
Henta frå Samlede skrifter, 2. band 1833-1841
Teksten nedanfor var trykt usignert i Sogn Avis 16. september. Eg trur eg republiserer han her, som eit slags seinsumarminne.
Helga 24.-25. august gjekk årets tur for Jostedal skule- og ungdomskorps til fots. Når seinsommarsola glitrar over vatn og sva og lav i Breheimen, er det seigt å måtte setje seg på bussen og bli frakta milevis til speling. Dermed la musikantar i vaksenkorpset, aspirantgruppa, foreldre og familie ut på vandring frå Jostedalen over Handspiki til Gudbrandsdalen. Til saman var me om lag 25 folk, den yngste sju år.
No er det ikkje akkurat nytt at jostedøler går over Handspiki. Ferdselsvegen frå Jostedalen til Sota sæter i Skjåk har historisk sett vore mykje nytta, til fedrift, handel og sosial kontakt. I mange tiår nytta skyttarlaga i Jostedalen og Skjåk vegen for å vitje kvarandre sine skyttarstemne, og dessutan er dette naturlegvis ei flott rute for folk som berre vil på tur. Og det ville me!
Korpset starta i skarp morgonluft i arktiske tilhøve fremst i Jostedalen, ved Styggevatnet, 1200 meter over havet. Med Styggevatnet og Austdalsvatnet og Austdalsbreen på venstre hand, Sprongeggi på høgre, gjekk turen fyrst opp til Styggevasshytta, som vart flytta frå vatnet og opp mot Handspiki etter den store kraftutbygginga i 1980-åra. Frå hytta sprang aspirantane føre gamlingane opp til grensefjellet Handspiki, 1400 moh, toppen som skil Sogn frå Gudbrandsdalen. Utsynet frå Handspiki er fascinerande for både småe og store; mot vest brear, stein og nutar; mot aust heiar, skog og myrar. Aspirantane vart samde om at vest er best.
På den stadig heitare turen ned frå Handspiki og gjennom Surtbyttdalen langs Surtbyttvatnet, var stemninga god og oppakkinga lett. Me var ikkje dummare enn at me hadde tinga han Arne Bjørk til å køyre buss frå Jostedalen med instrument og bagasje, med avtale om at han skulle møte oss på Sota. Etter ei god rast på den vene stølen Mysubytta var det vel somme av dei yngste (og foreldra deira) som såg litt mørkt på fem keisame kilometer på grusveg ned til Sota sæter. Men vel seks timar etter avmarsj frå Styggevatnet var alle komne fram til is og kaffi og bussen på Sota.
Me har nok vore på korpsturar der det har vore vanskelegare å få aspirantane til å sove om kvelden enn det var denne gongen. Så etter ei god natt i campinghytter på Lom, var me klare for det eigenlege ærendet med turen: gatespeling i Lom sentrum sundagsføremiddag. Dette var siste helga med sundagsopne butikkar i bygda, så publikum hadde me og gret gjorde dei då me spelte ‘Fagert er landet’. Og det gjorde nesten me òg, med tanke på turen dagen før.
Me kosta altså på oss å ta buss heim att over Sognafjellet etter speling og shopping på Lom. Det er kjekt å vitje gode grannar i aust, og det er kjekt å kombinere fysiske og musiske opplevingar; kropp og korps. Takk for turen!
Då var det dags for disho. Jord, vind og loge vrikkar i veg månadens dikt:
Do you remember the
21st night of September?
Love was changing the minds of pretenders
While chasing the clouds away
Our hearts were ringing
In the key that our souls were singing.
As we danced in the night,
Remember how the stars stole the night away
Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – never was a cloudy day
My thoughts are with you
Holding hands with your heart to see you
Only blue talk and love,
Remember how we knew love was here to stay
Now December found the love that we shared in September.
Only blue talk and love,
remember the true love we share today
Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – never was a cloudy day
Ba de ya – say do you remember
Ba de ya – dancing in September
Ba de ya – golden dreams were shiny days
(Earth, Wind & Fire: «September», single 1978, av Maurice white, Al McKay og Allee Willis)
Kom o kom til litteraturhuset i Bergen siste fredagen i september! Då vert det seminar om fridom og språkrørsle i regi av Vestmannalaget.
Programmet seier:
I samband med 200-årsminnet for Ivar Aaasen skipar Vestmannalaget til seminar om ”Målreising, fridomsstrev og nasjonsbyggjing” på Litteraturhuset i Bergen fredag 27. september frå kl 14 til kl 18.
Programmet ser slik ut:
14.00 Kjartan Fløgstad: ”Ein nynorsk renessanse”
14.30 Eli Bjørhusdal: ”Føregangskvinner i målstriden”
15.00 Oskar Vistdal: ”Internasjonalt blikk på norsk måltilstand: Georg Sauerwein”
15.30 Kaffipause
16.15 Johannes Nymark: ”Katalansk målreising og fridomsstrev”
16.45 Oddmund Løkensgard Hoel: ”Nasjonsbyggjing på norsk”.
Familiært!
En stjerne har fått landlov
fra den ensformige seilasen i rommet.
Med seksten tusen pigger og for slokte lanterner
rusler denne ensomheten i tussmørket
tett inntil gresset.
Hele dagen har det vinket med fangarmene,
lokket stimer av fett solskinn til seg.
Nå falbyr det stoffet. Den grå gjesten
sniffer nedlagt sol på nattveien sin.
Zoologene sier piggsvinet er en einstøing.
Hannen forlater maken straks etter parringsperioden,
og hunnen ungene noen uker etter fødselen.
Så streifer de hver for seg omkring på revirene
med sommernatta trukket godt ned i øynene
og det forelskede måneskinnet
spiddet på piggene.
Puslende, små ensomheter.
Og likevel…
Når vi går ut for å dynke pannen og tankene
med sval augustnatt, forbløffes vi
av denne skyggen.
Den skraper ørsmå hull på stillheten mellom bregnene,
piler over plenen
og er på samme tid velkjent og vilt fremmed: Klodens
underlige nattspråk.
Ubevegelige
mønstrer vi tussmørkelufferen.
Ser stjerner og jord få føtter,
vinger og frihet i piggsvinets ferd.
Og aner
ensomhetens egentlige hjemland: betrakterens
bankende hjerte.
Kolbein Falkeid: «Piggsvin» frå samlinga De andre (1984)
og mine born.
Ivar Aasen 200 år i dag!
Siste kommentarar