Bloggeliv

Månadens dikt, altså maidiktet, handlar om mai og desember. Lat gå, kanskje aller mest om september. Det heiter då òg September song. Melodien vart skriven av Kurt Weill på trettitalet og er (såleis, nesten) ein av verdas finaste jazzstandardar.

Frank Sinatra eller Ella Fitzgerald denne gongen? Trur eg held ein knapp på sistnemnde. Og det er refrenget som verkeleg er noko.

When he was a young man courting the girls
He played a waiting game
If a maid refused him with tossing curls
He’d let the old Earth take a couple of whirls
For as time went along she came his way
As time went along, she came

Oh, it’s a long, long while from May to December
But the days grow short when you reach September
And the autumn weather turns the leaves to flame
And I haven’t got time for the waiting game

And the days dwindle down to a precious few
September, November
And these few precious days, I’ll spend with you
These precious days, I’ll spend with you

And the days dwindle down to a precious few
September, November
And these few precious days, I’ll spend with you
These precious days, I’ll spend with you

Ups. Desember er for lengst over, så lat oss lese eit desemberdikt i (delvis) preteritum, og lat det vere songen til Kari Bremnes om Desemberbarn.

Æ står og ser etter lys
Æ står ved vinduet om morran
Æ huske mora mi sto også sånn
og sa ho synes desember va så tung

Æ syns desember va lett
Æ syns desember va ei lampe
Æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm
og gledde mæ urimelig te jul

Desemberbarn æ leite etter dæ
E du tatt av våren som de andre
Skal æ ikkje juble når det sner
Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord
Det kan umulig vær den samme
som den vi hadde over huset
da æ gledde mæ urimelig te jul

frå plata Desemberbarn (2001)

eventuelt sovnet. Ur-sein blogging av Inger Hagerups ur-klisje som månadens dikt:

Vårkveld i mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn,
– Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv,
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

I 1990 gav Anne Karin Toheim ut Tida er verken ute eller inne, i 1993 Huset på halvvegen og i 1996 Ferskentransporten. Desse diktsamlingane har ho kalla Ferskentrilogien, og (førre) månadens dikt er det siste diktet i den siste boka i trilogien.

Eg går ut frå at dette diktet samtalar med Kjartan Fløgstad på eit eller anna vis, men eg er ikkje heilt sikker på korleis og kvifor. Skal me ta diktet på ålvor, er det vel heller ikkje denne bloggen sin bissniss å finne det ut.

Hemmeleg jubel

Diktet er der, ute på moloen i februar
Berre svakt opplyst av månen

Bortanfor privat og offentleg sektor
Ingen teikn, ingen bilde

Berre orda som speglar seg
i meg eller deg

Kva orda speglar, veit berre vi
Så ikkje ver redd for rottespora i snøen

Diktet er der, ute på moloen
og på det kviler vår autoritet

Sogn og Fjordane skrivelag vil lage Noregs lengste dikt og har sett i gang ein diktstafett som eg har fått vere med på.

Kjartan Hatløy starta så uendeleg med

Vi alle som er her
dette vi kallar dagane våre er enno ikkje slegne sund av æva sin brenning
ikkje berre vi er komne
men og januar i si mest stjerneklåre natt.

Ikkje verst å bli vekas bloggar hjå framtida.no når ein eigenleg ikkje bloggar. Men likevel ei ære.

Når det er sagt: Ingressen til redaksjonen er misvisande. Nei, eg saknar ikkje fleire kommentarar på bloggen.

Bloggelivet er hardt. Ikkje før har eg posta januardiktet, er det alt mars. Men her kjem no endeleg Margaret Atwoods

February

Winter. Time to eat fat
and watch hockey. In the pewter mornings, the cat,
a black fur sausage with yellow
Houdini eyes, jumps up on the bed and tries
to get onto my head. It’s his
way of telling whether or not I’m dead.
If I’m not, he wants to be scratched; if I am
He’ll think of something. He settles
on my chest, breathing his breath
of burped-up meat and musty sofas,
purring like a washboard. Some other tomcat,
not yet a capon, has been spraying our front door,
declaring war. It’s all about sex and territory,
which are what will finish us off
in the long run. Some cat owners around here
should snip a few testicles. If we wise
hominids were sensible, we’d do that too,
or eat our young, like sharks.
But it’s love that does us in. Over and over
again, He shoots, he scores! and famine
crouches in the bedsheets, ambushing the pulsing
eiderdown, and the windchill factor hits
thirty below, and pollution pours
out of our chimneys to keep us warm.
February, month of despair,
with a skewered heart in the centre.
I think dire thoughts, and lust for French fries
with a splash of vinegar.
Cat, enough of your greedy whining
and your small pink bumhole.
Off my face! You’re the life principle,
more or less, so get going
on a little optimism around here.
Get rid of death. Celebrate increase. Make it be spring.

Margaret Atwood: «February» (Morning in the Burned House 1995)

Rekordsein med månadens dikt, altså førre månads dikt, altså junidiktet. Dette diktet har eg etterkvart fått eit nært tilhøve til, ettersom eg òg prøvde meg på ei attdikting av dette til Joni Mitchell-tevlinga som eg nemnde i førre post. Grunna lita tid og dårleg nett, postar eg likevel ikkje mi omsetjing no. Her kjem altså originalversjonen, som Mitchell fyrst spelte inn på plata Clouds i 1969.

Both sides, now

Bows and flows of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere
I’ve looked at clouds that way

But now they only block the sun
They rain and snow on everyone
So many things I would have done
But clouds got in my way

I’ve looked at clouds from both sides now
From up and down, and still somehow
It’s cloud illusions I recall
I really don’t know clouds
At all

Moons and Junes and Ferris wheels
The dizzy dancing way you feel
As every fairy tale comes real
I’ve looked at love that way

But now it’s just another show
You leave «em laughing when you go
And if you care, don’t let them know
Don’t give yourself away

I’ve looked at love from both sides now
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions I recall
I really don’t know love
At all

Tears and fears and feeling proud
To say «I love you» right out loud
Dreams and schemes and circus crowds
I’ve looked at life that way

Oh but now old friends are acting strange
They shake their heads, they say I’ve changed
Well something’s lost but something’s gained
In living every day

I’ve looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life
At all

I’ve looked at life from both sides now
From up and down and still somehow
It’s life’s illusions I recall
I really don’t know life
At all

Festivalen Bygdalarm har hatt tevling om beste Joni Mitchell-omdikting og jamen vann eg ikkje! Eg har omsett og omdikta Mitchell sin newyorkske «Chelsea Morning» til jostedalske «Sognamorgon». Les om det her hjå NRK Sogn og Fjordane og her hjå Bygdalarm.

Min versjon av songen ligg til venstre nedanfor, Joni Mitchell sin original til høgre. Det er mykje som kan seiast om Mitchells finurlege rimmønster, bokstavrim og rytmikk, og det skal eg gjere ein annan gong.

Sognamorgon

Songen ser elles finare ut sett opp på denne måten:

Stod opp, det var ein sognamorgon,
og det fyrste eg vart vâr
var ein tone utfor glaset,
der i lufti still og klar
kom han ringlande frå storbreen,
frå gjøl og over rindar

Å kan du bli
Lat dagen vår gli
Natti kjem med austavindar

Stod opp, det var ein sognamorgon,
og det fyrste som eg såg
var ei sol nett bak gardina,
og ein regnboge som låg
over bleik tapet med fargespel,
purpur, koboltblått og sitrus

Å kan du bli
Lat dagen vår gli
Kvart sekund er sol og sirkus

Og gardina opnar seg og gjev eit dagsportrett:
I kvar bjørkekrull er grøne rom
Ein jonsokblom
Ein sommar som
ventar på å bli sett

Stod opp, det var ein sognamorgon,
og det fyrste eg forsto
var at hellekaker venta, og espresso heit som glo
Eplesyltety og rømme skein
i gull med morgonsoli

Å kan du bli
Lat dagen vår gli
Me skal bruka verb i notid

Når gardina dreg seg att og regnbogen forsvinn
skal eg gje deg ljos om det er natt
og dagen att
og sommar att
om du kan vera min
Fine guten, kan du
stå opp i ein sognamorgon?

Oj. Eg gløymde augustdiktet. Og så tenkte eg at det kunne eg gå forbi i stille. Men så skjer dette. Så då lyt det augustpoesi til. Kor mykje a-ha si plate East of the sun west of the moon hadde å seie for norsk bygdeutvikling då ho kom i 1990, veit me jo ikkje.

Frå den nestbeste plata til a-ha, altså:

Early morning
Eight o’clock precise
I see the lonely August sun arise