Bygdeliv

Jon Fosse har omsett Franz Kafka, og les si eiga omsetjing høgt! Og eg får lese med.

På torsdag les me Forvandlinga og andre forteljingar minutt for minutt. Det startar med Fosse frå Grotten, held fram med vidaregåandeelevar frå Stord og så er det grand finale på Jostedal hotell.

Torsdag time for time frå klokka 12 altså, på Nynorske klassikarar si facebookside. Sendinga frå Jostedalen startar ca. 16.30.

Ein kan også lese om prosjektet på framtida.no: «Jon Fosse seier sjølv at han takkar nei til nesten alle invitasjonar han får, anten det gjeld å lesa opp, halda føredrag eller å sjå nye produksjonar av stykke. Denne gongen gjer han eit unntak. – Det får gå som det må! seier forfattaren sjølv om opplesinga.»

Her er saka i Sogn Avis, og her er opptaket. Fres og les!

Joan Shelley frå Kentucky er ein songarsongskrivar som er verd noko. Ho kan sjekkast ut her til liks med novembervisa «River low».

From that cold November I’ve learned so much more
don’t you see, she wears a diamond ring but I
kinda like the river low
Soft and low

In my memories I’m silent
In my daydreams I am bold
I leave tender notes and markings where I go

and I’ve never been pretending
It’s the evenings when I lie
I’ve been silently admiring
the simple way she wears her hair

If it’s a question of my loyalty
you never have to worry
I’ll be with you wherever you may go

There’s a calmness in my footsteps
in the new lines of my hands
there are portraits on the wall that need explaining

and the evenings are quiet
when I’ve finally broken through
getting color in the nighttime
when its not that way

If it’s a question of my loyalty
you never have to worry
I’ll be with you wherever you may go
Sitting safely in your memory
easy for you to carry
take me with you wherever you may go

From that cold November I’ve learned so much more
don’t you see, they wear diamond rings but I
kinda like the river low
soft and low

I 1992 gav Gudlaug Nedrelid frå Jostedalen ut ei lita diktsamling som vel ikkje vart veldig påakta i nasjonale media, men som eg trur er mykje nytta og sett pris på her i Indre Sogn – I ulvekjeften. Nedrelid er professor i norsk ved Universitetet i Agder, og det er bra!, men ho må skrive fleire dikt! Ein av mine yndlingsstader i samlinga er opningsstrofen: «Eg saknar deg så forjævlegt!» Dikta «Born in Sogn» og «Kampsong for tjukke jenter» har nok òg vore opplesne på mang eit arrangement her i distriktet.

Men no til oktoberdiktet. Nedrelid på sitt mest ålvorsame og tradisjonelle. Klassisk versemål, litt ærbødig intertekstualitet, litt travesti, mest Gudlaug og Jostedalen.

I stølsvegen

Her ser eg slike fjell som eg såg før,
i glasklår luft dei stig mot sky.
Og ospi brenn og rognen blør,
og lyngen brunkast, bjørki glør.
Det er oktober. Kulden kjem på ny.

Å setja ryggen mot ein stein på slik ein dag,
og sjå kor snøen glitrar høgast opp
på remar og på øvste tindetopp –
I kvar ein pust, for kvart eit hjarteslag
eg dreg den reine lufti i min kropp.

Her sat dei før. Her kvilte bestefar
kvar gong han for til støls med sekk.
Og hine før han, par om par,
folk møttest her. Dei spurde og fekk svar
om fe og smale og om folk som flytte vekk.

No er snart vegen attgrodd, kan eg sjå.
Eg et eit tyteber og går.
Kan hende kjem eg att her neste vår.
Skogen veks til, ingen slær med ljå,
og galden sig og gjev seg år for år.

Og dei som la han opp er longo mold.
Me er som høy, som skrive står,
gras, åreskog, og alt av hold.
Men soli går sin gang. Eg får
eit kjærleg streif av henne på mitt hår.
 

Green Day si legendariske American Idiot vart gjeven ut 21. september 2004. Nokre månader seinare kjøpte eg henne på Andys Records Aber i Northgate street i Aberystwyth, fordi han Erik Grov ynskte seg henne til jul.

Her finst mellom anna Wake me up when September ends.

Summer has come and passed
The innocent can never last
Wake me up when September ends

Like my fathers come to pass
Seven years has gone so fast
Wake me up when September ends

Here comes the rain again
Falling from the stars
Drenched in my pain again
Becoming who we are

As my memory rests
But never forgets what I lost
Wake me up when September ends

Summer has come and passed
The innocent can never last
Wake me up when September ends

Ring out the bells again
Like we did when spring began
Wake me up when September ends

Here comes the rain again
Falling from the stars
Drenched in my pain again
Becoming who we are

As my memory rests
But never forgets what I lost
Wake me up when September ends

Summer has come and passed
The innocent can never last
Wake me up when September ends

Like my father’s come to pass
Twenty years has gone so fast
Wake me up when September ends

Heile juli tørr. Vindstille.
Eine einen
står som ei søyle med ein spiss
åleine på berghammaren sin
ytst ved stupet.
To svarte maur under gamle lauv berre står
deira søvn eit bål: denne grønfargestunda

skriv Kjartan Hatløy i Mi meinings hus (2014).

Landskapet hans der ytst i Sognefjorden er så annleis enn vårt her inst. Likevel det same. Det får han fram.

Jostedal spel- og dansarlag har lagt høgdepunkt frå fylkeskappleiken på youtube. Døtrene spelar Diltespringaren og Bruremarsj frå Jøstedalen her. Rupeungane dansar jøstedalspringar og syng her.

Årets påskerevy er overstått og vel så det. Eg skreiv låten «Jøste-døler» etter Lordes «Royals», i Stjernekamp-Nora-versjon. Uansett ikkje nøye: Mari syng han finare enn nokon av dei nemnde.

Så slik lyder Royals på norsk:

I Jostedal er vinteren så treg
Me kan mange vintersongar, som de skjønna
Men no er sommaren på veg
og sjå soli skin oppå Myrhønna

For snart er sommarn her:
Breatrekk og is på Breheimsenter
Jostedal hotell med fine jenter
likar me
For me er jøstedøler alle me

And everybody’s like
Ski til Vangsen sjølv om det er juli
Brøytekantar sjølv om det er juni
likar me
Me er jøstedøler alle me

Og me vil vere jøste-døler
Sjølv om sommarn aldri kjem
Og sjølv om vintern er ekstrem
og statistikken er litt slem

Ja me vil vere jøste-døler
Kall det gjerne idioti
Men baby
me bur
me bur
me bur
me bur
i ein sommarfantasi

For snart er sommarn her:
Breatrekk og is på Breheimsenter
Jostedal hotell med fine jenter
likar me
For me er jøstedøler alle me

And everybody’s like
Ski til Vangsen sjølv om det er juli
Brøytekantar sjølv om det er juni
likar me
Me er jøstedøler alle me

Og me vil vere jøste-døler
Sjølv om sommarn aldri kjem
Og sjølv om vintern er ekstrem
og statistikken er litt slem

Ja me vil vere jøste-døler
Kall det gjerne idioti
men baby
me bur
me bur
me bur
me bur
i ein sommarfantasi

Aaaaa
Aaaaaaaaa
Det er øldrikking og fest på gong
på Breheimsentret sin balkong

Aaaa
Aaaaaaaa
me bur
me bur
me bur
me bur
i ein sommarfantasi

*

Og Sogn Avis skrytte av revyen i går:

I dag har Sogn avis eit flott oppslag om fylkeskappleiken i Jostedalen i helga. Intervju med eit par kjende figurar er det òg.

Tilleggsinfo: Programmet til Rupeungane var sett saman av song og dans i jostedalstradisjon:

Ser du røven du (song)
Jeppesongen (song)
Guten og røven (song og songdans)
Jostedalsspringar, forenkla (dans)
So so sulla me den søte (song)
So ro liten tull (song)
Apa nipa nupan (song)

Alle songane har me lært av Asbjørg Ormberg, dei er etter Johanna Ormberg, Nils Ormberg, Hallvard Hesjevoll og Karen Alsmo. Springaren har Anne Kristin Haugen Halveg utforma til oss.

I helga har dei spela fele og teater, fotball og handball. Og litt på padda sifadda.

Jostedal spel- og dansarlag gjennomførte ein flott fylkeskappleik i går og fredag. Og samstundes hadde Klassekampen ei fin sak om Jon Fosse sitt tilhøve til hardingfela. Eg kan ikkje tru det var tilfeldig.

Månadens dikt er ei påminning om kor godt det er med to meter snø og den ømmaste nymånen i januar.

Eg møter folk med paraplyar
nesten over alt
i denne tida med regn
i alle variantar,

meir regn enn nokon
har sett i januar,
visstnok. Me
hufsar på oss

og tenkjer på
kvite dagar og
netter med store klasar

av stjerner. Nymånen som
profilerer sin ømmaste
boge i kveldinga.

Per Olav Kaldestad (frå Kjærlege posisjonar, 1988)